Polypropylen (PP) syntetiseres fra propylenmonomer under kontrollert temperatur og trykk ved å bruke organometalliske stereospesifikke katalysatorer (Ziegler-Natta-type), slik som δ-TiCl3-(C2H5)2AlCl eller TiCl3-(C2H5)303Al (med en effektivitet på polypropylen på 300-30 g av TiCl). Avhengig av katalysatoren og polymerisasjonsprosessen som brukes, viser den resulterende polymeren tre forskjellige typer stereokjemiske strukturer i varierende proporsjoner: isotaktisk, syndiotaktisk og ataktisk. I isotaktisk polypropylen-den vanligste kommersielle formen-er metylgruppene plassert på samme side av polymerryggraden, en konfigurasjon som lett letter krystallisering. Krystalliniteten til den isotaktiske formen gir utmerket løsningsmiddel- og varmebestandighet. Katalysatorteknologier utviklet i løpet av det siste tiåret har minimert dannelsen av ikke-isotaktiske isomerer, og dermed eliminert behovet for å skille ut ataktiske komponenter med lav verdi og forenkle produksjonstrinn. Det er to primære prosesser for å produsere polypropylen: gassfase-prosessen og flytende propylen-slurry-prosessen. I tillegg forblir noen eldre slurryprosessanlegg i drift, og bruker et flytende mettet hydrokarbon som reaksjonsmedium.
Til sammenligning har både polyetylener med høy-tetthet og lav-densitet relativt høye tettheter, betydelig lavere smeltepunkter og lavere bøyemoduler (dvs. stivhet). Disse forskjellene i egenskaper fører til distinkte sluttbruksapplikasjoner-. Stivhet og enkel orientering gjør polypropylenhomopolymerer egnet for produksjon av ulike fibre og strukket tape, mens deres overlegne varmebestandighet muliggjør bruk i stive høytrykksbeholdere, apparater og støpte bilkomponenter.
Nøkkelfaktorer som påvirker prosesseringsegenskapene og fysiske egenskapene til polypropylenhomopolymerer inkluderer molekylvekt (vanligvis uttrykt som smeltestrømningshastighet), molekylvektfordeling (MWD), stereospesifisitet og tilsetningsstoffer. Den gjennomsnittlige molekylvekten til polypropylen varierer fra omtrent 200 000 til 600 000. Molekylvektfordeling uttrykkes typisk som forholdet mellom en polymers vekt-gjennomsnittlig molekylvekt ($M_w$) og dens antall-gjennomsnittlige molekylvekt ($M_n$); dette forholdet er kjent som polydispersitetsindeksen.
En polymers molekylvektfordeling påvirker bearbeidbarheten og ytelsen til slutt-bruk betydelig. Dette er fordi smeltet polypropylen er skjær-sensitiv-, noe som betyr at dens tilsynelatende viskositet avtar når det påførte trykket øker. Polypropylen med en bred molekylvektsfordeling er mer skjærfølsom- enn den med en smal fordeling; følgelig er materialer med bred fordeling lettere å bearbeide under sprøytestøping. Visse spesifikke anvendelser, spesielt fibre, krever en smal molekylvektsfordeling. Molekylvektfordelingen påvirkes av både katalysatorsystemet og polymerisasjonsprosessen. Peroksider brukes ofte under ekstruderingsfasen etter-reaktor for å indusere kjemisk nedbrytning (kontrollert spaltning), og dermed begrense molekylvektsfordelingen. Denne prosessen er kjent som kontrollert reologi (CR).
Sammenlignet med polyetylen har isotaktisk polypropylen-på grunn av sin unike molekylstruktur og spiralformede krystallform-molekylære kjeder som er mer utsatt for oksidativ nedbrytning forårsaket av lys og varme. Under typiske prosesserings- og sluttbruksforhold gjennomgår polypropylen tilfeldig kjedeklipping, noe som resulterer i redusert molekylvekt og økt smelteflythastighet. Alle kommersielle polypropylener av-kvalitet inneholder stabilisatorer for å beskytte materialet under bearbeiding og sikre tilfredsstillende ytelse- ved sluttbruk. Spesialiserte applikasjoner krever ekstra tilsetningsstoffer utover antioksidanter og UV-stabilisatorer; for eksempel tilsettes smøremidler og anti-blokkeringsmidler til filmformuleringer for å redusere friksjonskoeffisienten og forhindre at filmen fester seg til seg selv. Antistatiske midler legges til emballasjematerialer for å eliminere statiske ladninger, mens kjernedannende midler brukes for å forbedre gjennomsiktigheten eller forkorte støpesykluser. Homopolymerharpikser klassifiseres vanligvis basert på smeltestrømningshastighet og sluttbruk.{11} Smeltestrømningshastigheten bestemmes av både den gjennomsnittlige molekylvekten og molekylvektsfordelingen. Mens noen spesialiserte applikasjoner krever smeltestrømningshastigheter så høye som 400 dg/min, varierer standard kommersielle homopolymerer typisk fra 0,5 til 50 dg/min. Smeltestrømningshastighet er vanligvis den primære faktoren for å bestemme prosessegenskaper.