Når det gjelder varmebestandighet, overgår polypropylen (PP) polyetylen (PE). Vanligvis er smeltepunktet for polypropylen omtrent 40–50 % høyere enn for polyetylen-, fra 160 grader til 170 grader -, noe som lar produktene tåle sterilisering ved temperaturer over 100 grader og forbli udeformert ved 150 grader i fravær av ytre kraft. I det daglige brukes «Nei. 5» polypropylenbeholdere ofte til å varme opp mat i mikrobølgeovner (der temperaturene vanligvis når 100–140 grader), mens polyetylen er uegnet for mikrobølgeovn-enten for beholdere eller matfilm-på grunn av dens dårlige varmebestandighet. På samme måte, når det gjelder standard emballasjefilm, er polyetylenposer best egnet for temperaturer under 90 grader, mens polypropylenposer tåler relativt høyere temperaturer.
Når det gjelder stivhet og strekkstyrke, er polypropylen karakterisert ved lav tetthet og overlegne mekaniske egenskaper sammenlignet med polyetylen, spesielt dens eksepsjonelle stivhet. Polypropylen konkurrerer i økende grad med ingeniørplast (som PA og PC) og er mye brukt i elektronikk, elektriske apparater og bilindustrien. Videre har dens høye strekkfasthet og utmerkede bøyemotstand gitt den kallenavnet "foldebestandig-plast"; den tåler en million bøyesykluser uten stressbleking ved folden. Denne egenskapen tjener som en ledetråd for å identifisere polypropylenprodukter og fungerer som en implisitt markør for å sortere dem under resirkulering.
Når det gjelder lav-temperaturbestandighet, er polypropylen dårligere enn polyetylen. Slagstyrken ved 0 grader er bare halvparten av den ved 20 grader, mens polyetylen forblir elastisk ved mye lavere temperaturer; sprøhetstemperaturen er vanligvis under -50 grader og kan falle så lavt som -140 grader avhengig av relativ molekylmasse. Derfor, hvis et produkt er beregnet for bruk i et miljø med lav temperatur, er polyetylen det foretrukne råmaterialet. Brett som brukes til nedkjølt mat, for eksempel, er vanligvis laget av polyetylen.
Når det gjelder aldringsmotstand, er polypropylen dårligere enn polyetylen. Selv om deres molekylære strukturer er like, gjør tilstedeværelsen av en metylsidekjede i polypropylen den mer utsatt for oksidativ nedbrytning forårsaket av ultrafiolett lys og varme. Et vanlig eksempel på polypropylenprodukter utsatt for aldring er den vevde posen; langvarig eksponering for sollys gjør at disse posene lett sprekker. Faktisk, mens polyetylen har bedre aldringsmotstand enn polypropylen, er ytelsen i denne forbindelse ikke enestående sammenlignet med andre materialer; tilstedeværelsen av spordobbeltbindinger og eterbindinger i polyetylenmolekyler resulterer i dårlig værbestandighet, noe som gjør den utsatt for aldring fra sol- og regneksponering.
Når det gjelder fleksibilitet, har polypropylen høy styrke, men dårlig fleksibilitet-eller, teknisk sett, dårlig slagfasthet. Følgelig skiller dens anvendelse fra polyetylen, spesielt i filmprodukter; polypropylenfilm er mer vanlig brukt til overflatepakking og utskrift. Når det gjelder rørføring, brukes standard polypropylen sjelden alene; i stedet kreves det tverrbundet-polypropylen-ofte kjent som PPR-. Fordi vanlig polypropylen har dårlig slagfasthet og er utsatt for sprekker, må slagmodifikatorer tilsettes for praktiske bruksområder; for eksempel brukes tilsetningsstoffer for å øke slagfastheten i produkter som støtfangere til biler.